Palestina

Du smiler så vakkert og frodig til meg,
oliventrær, åkre, og en fin landevei.
Alltid har du tatt vare på oss,
og ditt hjerte har hamret som en dundrende foss.

Hver uke, hver dag, sto vi hånd i hånd,
sammen vi hadde et skikkelig bånd.
Full i glede, står jeg med deg i dag,
men i sorg i morgen, når vi ikke lenger er i lag.

De kom med våpen og tok deg fra meg,
jeg vil så gjerne se deg, men soldaten sier nei.

Kjærleik

Vi sitter i ei gate
Den vakraste som er
Ingenting kan vere
Alt er
Kjærleik.

Å leve

Å leve er å kjenne,
på det du på din vei ser.
Å leve er å skape,
for å bidra til enda mer.

Å leve er å kjenne
på bakken under dine føtter.
Å leve er å skape
en verden full av nye røtter.

Å leve er å kjenne
ditt hjerte hamre sterkt.
Å leve er å skape
et hjerte som blir merkt.

Å leve er å kjenne
den godhet andre gir.
Å leve er å skape
en verden, som for dem bedre blir.

Å leve er å kjenne
sorgen banke på din dør.
Å leve er å skape
et bedre smil enn før.

Å leve er å kjenne
musikkens vakre magi.
Å leve er å skape
toner, fulle av energi.

Å leve er å kjenne
på frykten, i sitt øyeblikk.
Å leve er å skape
en verden full av dens mystikk.

Å leve er å kjenne
at alle rundt deg har det bra.
Å leve er å skape
en verden slik som vi vil ha.

Å leve er å kjenne.
Å leve er å skape.
Å lever er å kjempe,
for en fremtid vi ikke kan tape.

Blomsten

Et frø en gang ble plantet - i en jord som er varm,
opp fra den det skulle strekkes en vakker grønn arm.
Bladene kom, en etter en,
og regnet det dalte for å gjøre hun ren og pen.
En vakker blomst var nå alle fugler i syne,
og hennes nærvær føltes som den varmeste dyne.

En dag, en vakker hvit fugl fløy forbi,
og blomsten hun hadde så mye å gi.
Fuglen, den representerte fred,
og i blomsten sitt nærvær, den ble bred og bred.
Tiden gikk, og fuglen ble stor,
samtidig dannet blomsten en så frodig jord.

Etter langt om lenge, kom fuglen ned fra himmelen blå,
og grep tak i blomsten som ett søtt lite strå.
Over verden den fløy, for å spre all sin glede,
og på hjemturen landet den trygt i sitt rede.

Her blomsten vil ligge, og holde seg varm.
Og gjennom våre hjerter – streke ut den samme grønne arm -
Som først spiret for å gi oss glede,
og som nå strekkes ut slik at vi alle kan se det.
Blomsten så vakker og stor som den er,
lever nå i oss alle, slik at varmen alltid er nær.

DDR på livstid

Så stille og alene du plutselig ble.

Ingen venner ved din side, hele verden på deg nå så ned.

Forlatt og alene, da din mor møtte døden.
Men det var aldri hun som måtte betale for det hun kalte gløden.
For til tross for at hennes handlinger hele verden fikk se,
ble alt dyttet vekk, rettet fokus på deg det heller ble.
Så høye ambisjoner, så mye du skulle få gjort,
når er alt sammen vekke, du arvet bare din mors røde kort.

Du var ikke perfekt, du kan innrømme det.
Du hadde dine feil, men det lærte du deg endelig å se.
Du ville forandre deg, fjerne alt det kjipe,
lære deg nye manerer, og ikke la der være igjen en liten ripe.

Men vesten sa nei, og fikk kastet deg bort,
invadert av din halvbror, kalte han verdiene dine for svie og tort.
Forlatt av de mange, som så opp til ham -
alle fikk en ny sjanse om de skrev under på: å være sau eller lam.
På: Å lukke øynene om de hos ham så tortur,
På: At det var bare du som kunne være kjip av natur.
De som ble igjen av deg, de tråkket ham på.
Nektet dem arbeid, og der var bare dyr mat å få.

Nei du var ikke perfekt, du kan innrømme det.
Du mobbet og dyttet, din mor lærte deg ikke hvordan å te.
Som en misforstått unge vokste du opp,
men det du aldri fikk sagt, var at du mente det godt.

Forlatt og alene står du nå igjen.
Bortskjemt av din mor før hun møtte døden.
Hun sa så fint alt du skulle gjøre og alt du skulle få,
Og du lyet blindt, slik unger ofte må.

Mange unger og foreldre i din verden var heller ikke greie,
de myrdet og rante, mens de vokste seg store og breie.
Men de var ikke annerledes, de fulgte verdens kabal,
deres ondskap var usynlig, og det er den fremdeles i dag.

Nei du var ikke perfekt, du kan innrømme det,
Du ble tiltalt for drap, psykisk tortur og for å ha lemlestet en frihetsfølelse.
For ødelagte liv, og for en utført stalking som få.
Du var lei av å være en tenåring ingen skjønte seg på.

Forlatt og alene står du igjen i dag.
Det du en gang ville endre har nå fått tykkere lag.
Verken dine tanker og ideer eller din kropp ble forstått.
I dag fortsetter de å klage, de menn og kvinner i blått.

Du begynte så lett, alle lyst på deg som spedbarn så.
Ung og frodig, høstet du frukter allerede når du i krybben lå.
Men det du etter hvert skulle ta deg til,
var andre metoder. Du tenkte: «Slik får jeg det som jeg vil».
Din mor var også tidligere en bedre mor,
men hun gikk gjennom en forandring og begynte å synge i nye kor.

Til tross for alt, var du klar for å bli bedre, du skulle bli en ny deg.
Men nå sitter du inne på livstid fordi din halvbror sa nei.
Enda ikke myndig, bare et barn var du,
og uten foreldre fikk han omsorgsretten over hele din tu.
Han utnyttet den kraftig som for deg en klovn ut av boksen,
dømte deg til livstid, før du fikk lære å møte verden som voksen.

Jenten

Som en svøpt liten unge, hadde hun ingen tissefant fått,
og fra de første pustetrekk ble hun møtt av unger i blått.
De første år var fylt med mye tungt,
men hun reiste seg etterhvert, og snakket høyt og tydelig veldig ungt.

Ingen roser eller sølvfat kom hennes hender i møte,
men lidenskapen vokste da hun alltid måtte la seg bøte.
Han fikk større leker, og kunne lære seg mer.
Hun måtte ty seg til småting og ble presset mer og mer ner.
Barneleker fortalte henne idealen hun skulle ha,
mens samfunnet presset henne til å la han få ha det bra.

Men årene gikk og hun vokste seg stor,
med mer trakassering og matet med objektiviserende for -
ble hun sterkere og klokere, og tålte mye mer.
Til tross for dette får hun ikke ta del i det som skjer.

I dag er hun viet til å fortsette å kjempe,
og en dag får kanskje hun også en liten jente.
Hun ønsker en bedre verden for sine barn,
- hvor hennes sønner også skal få strikke garn
- hvor hennes døtre kan møte på bedre tider,
hvor de ikke trenger å bli møtt med motgang fra alle verdens sider.

Vi skal gå seire i møte, vi skal være sterk.
Vi skal holde sammen og dytte mannsgrisene vekk!