DDR på livstid

Så stille og alene du plutselig ble.

Ingen venner ved din side, hele verden på deg nå så ned.

Forlatt og alene, da din mor møtte døden.
Men det var aldri hun som måtte betale for det hun kalte gløden.
For til tross for at hennes handlinger hele verden fikk se,
ble alt dyttet vekk, rettet fokus på deg det heller ble.
Så høye ambisjoner, så mye du skulle få gjort,
når er alt sammen vekke, du arvet bare din mors røde kort.

Du var ikke perfekt, du kan innrømme det.
Du hadde dine feil, men det lærte du deg endelig å se.
Du ville forandre deg, fjerne alt det kjipe,
lære deg nye manerer, og ikke la der være igjen en liten ripe.

Men vesten sa nei, og fikk kastet deg bort,
invadert av din halvbror, kalte han verdiene dine for svie og tort.
Forlatt av de mange, som så opp til ham -
alle fikk en ny sjanse om de skrev under på: å være sau eller lam.
På: Å lukke øynene om de hos ham så tortur,
På: At det var bare du som kunne være kjip av natur.
De som ble igjen av deg, de tråkket ham på.
Nektet dem arbeid, og der var bare dyr mat å få.

Nei du var ikke perfekt, du kan innrømme det.
Du mobbet og dyttet, din mor lærte deg ikke hvordan å te.
Som en misforstått unge vokste du opp,
men det du aldri fikk sagt, var at du mente det godt.

Forlatt og alene står du nå igjen.
Bortskjemt av din mor før hun møtte døden.
Hun sa så fint alt du skulle gjøre og alt du skulle få,
Og du lyet blindt, slik unger ofte må.

Mange unger og foreldre i din verden var heller ikke greie,
de myrdet og rante, mens de vokste seg store og breie.
Men de var ikke annerledes, de fulgte verdens kabal,
deres ondskap var usynlig, og det er den fremdeles i dag.

Nei du var ikke perfekt, du kan innrømme det,
Du ble tiltalt for drap, psykisk tortur og for å ha lemlestet en frihetsfølelse.
For ødelagte liv, og for en utført stalking som få.
Du var lei av å være en tenåring ingen skjønte seg på.

Forlatt og alene står du igjen i dag.
Det du en gang ville endre har nå fått tykkere lag.
Verken dine tanker og ideer eller din kropp ble forstått.
I dag fortsetter de å klage, de menn og kvinner i blått.

Du begynte så lett, alle lyst på deg som spedbarn så.
Ung og frodig, høstet du frukter allerede når du i krybben lå.
Men det du etter hvert skulle ta deg til,
var andre metoder. Du tenkte: «Slik får jeg det som jeg vil».
Din mor var også tidligere en bedre mor,
men hun gikk gjennom en forandring og begynte å synge i nye kor.

Til tross for alt, var du klar for å bli bedre, du skulle bli en ny deg.
Men nå sitter du inne på livstid fordi din halvbror sa nei.
Enda ikke myndig, bare et barn var du,
og uten foreldre fikk han omsorgsretten over hele din tu.
Han utnyttet den kraftig som for deg en klovn ut av boksen,
dømte deg til livstid, før du fikk lære å møte verden som voksen.